torsdag 12. mai 2016

Steinengler

Skrevet av Kristina Ohlsson

Forlag: Aschehoug
Utgivelsesår: 2016
Originaltittel: Stenänglar
Originalspråk: Svensk
Oversatt av: Elisabeth Bjørnson
Målform: Bokmål

Steinengler handler om Simona, en ung jente som skal bo hos mormoren sin i påskeferien. Mormoren bor alene i et stort, gammelt hus som pleide å være hotell. Simona gleder seg også til å treffe igjen vennene Billie og Aladdin som bor i nærheten, men ferien blir veldig annerledes enn hva Simona hadde sett for seg. Mormoren gir henne nemlig en gammel kassettspiller som kan ta opp lyder ingen andre kan høre, noe Simona ikke helt tror på, men hun prøver den likevel inne i det gamle huset til mormor. Det blir starten på et skummelt eventyr med stemmer ingen andre kan høre, mystiske steinstatuer som later til å røre på seg av seg selv, og gamle, glemte hemmeligheter som Simone og vennene hennes må nøste opp i.

Språket i boken er lett, det er mye luft mellom linjene, og kapitlene er korte.

Jeg fikk enten ikke med meg hvor gammel Simona og vennene hennes er, eller så kommer det ikke frem i teksten, noe som i så fall gjør at boken på enkelt vis unngår unødvendig innskrenking av aldersgruppen de appellerer til. Med forbehold om at alder ikke nevnes, og at det ikke bare er jeg som har sløvet meg gjennom boken, så vil jeg slå til med at den passer for lesere i alderen 8-13 år, med gjennomsnittlige leseferdigheter.

Steinengler er den første boken av Kristina Ohlsson som jeg har lest. Jeg har sett på enkelte av hennes tidligere utgivelser, men har aldri følt meg nysgjerrig nok til faktisk å lese dem. Dermed var det vel greit nok at jeg endelig fikk en unnskyldning til å plukke en av dem med meg. Omslaget på boken skapte en tydelig forventning om en skummel historie, en forventning som jeg syns forfatteren innfridde. Det var kanskje ikke nervepirrende grøss som slet ekstra på nervene, men så absolutt en historie som flere ganger ga meg noen herlige frysninger i nakken. Jeg fikk rett og slett litt «The Shining»-vibber. 

En herlig og ukomplisert leseopplevelse som for min del gjerne kunne vært enda skumlere, men som så absolutt var verdt tiden det tok å lese gjennom boken.

Anmeldelse skrevet av Martin Eidskrem, Farsund bibliotek

onsdag 11. mai 2016

Hva villmarka lærte meg

Skrevet av Øivind Berg og Lars Monsen

Illustrert av Christoffer Grav  
Forlag: Larsforlaget 
Utgivelsesår: 2016

Hovedinnhold
Dette er en samling historier om Lars sine turer i skog, hei og villmark. Det starter med ei fortelling om 9 år gamle Lars som overnatter i skogen alene. De påfølgende historiene omtaler ulike opplevelser Lars har hatt i naturen, enten alene eller sammen med gode venner. Lars er stadig på farten. Et sted står det at han har vært på tur 51 helger på rad. Til og med på julaften er han av gårde. Noen av beretningene er mer dramatiske enn andre, som den da Lars blir dratt under vannmassene i elva. Eller da Lars og lillebroren møter bjørn i Alaska.


Språk
Boken har et enkelt språk. Det er mange skildringer av natur og opplevelser.

Illustrasjoner
Boken har fine fargerike tegninger som er med på å illustrere handlingen.

Emne
Villmarksliv er hovedemnet i denne boken. Det handler om opplevelser knyttet til det å klare
seg i naturen, beherske terreng og farer, skaffe mat og ly for natten.

Alder boka passer for
Jeg mener boken passer for jenter og gutter fra 9 år og oppover. Friluftsmennesker vil nok
kjenne seg best igjen i historiene.

Vurdering
Lars Monsen er en friluftsmann som mange barn og unge kjenner igjen fra TV. Ideen om å
gjenskape noen av hans naturopplevelser i en bok, er god. Historiene er også troverdige, og
koselige. Men boken er på langt nær så spennende som Monsen sine ekspedisjoner. «Hva
villmarka lærte meg» blir omtalt som en spennende bok. «Mer spennende blir det ikke uten at
du opplever det selv» står det på baksiden av boken. Boken har absolutt potensiale for
spenning. For folk flest er det ikke hverdagskost å møte på en bjørn, eller nærmest drukne i ei
vill og farlig elv. Men for min del synes jeg det rett og slett blir for kjedelig. Kanskje fordi jeg
savnet et drivende språk som kunne øke leseopplevelsen. I tillegg inneholder historiene for
lite undring og for mye ren beskrivelse av det som skjer. Det er min mening. Det er dermed
ikke sagt at barna tenker på samme måte. «Hva villmarken lærte meg» vil ganske sikkert gi
mange unge en fin leseopplevelse.


Anmeldt av Kristin Merete M. Vikse, Lyngdal bibliotek

Engel i snøen

Skrevet av Anders Totland
Omslagsdesign: Rune Markhus
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag AS – Gyldendal Barn & Ungdom 
Utgivelsesår: 2016
Målform: Nynorsk

Hovedinnhold:
Engel i snøen er en jeg-fortelling, vi får ikke vite hovedpersonens navn eller kjønn, men jeg forestiller meg at det er en ung gutt som forteller.
«Eg» er veldig syk og bor på sykehus. Han er våken om natta og ser ut på snøen, men ingen må vite det, for pappa og legene sier at han må hvile.

Gutten på naborommet heter Jonas og mammaen hans er prest. Jonas sin bestefar dør og etter begravelsen snakker «eg» med prestemammaen om himmelen. «Eg» vet ikke om han tror på himmelen, men synes det høres fint at man skal møte igjen dem man er glad i der, og tenker på om han kunne få møte mamma igjen. Pappa tror ikke på himmelen, men tenker at alle mennesker er som snøkrystaller som driver inn i verden en kort stund, vakre og unike, og så plutselig er de borte igjen.

I dagligstua på sykehuset står et piano, Silje spiller og synger så fint og «eg» spør om hun kan lære ham. Silje spiller favorittsangen sin «Here Comes the Sun» av Beatles og «eg» synes det er den fineste sangen han noensinne har hørt. Når Silje blir for syk til å komme til dagligstua og spille så øver han om igjen og om igjen på den sangen til de kan ta pianoet inn på Siljes rom så han kan spille og synge for henne der.

«Eg» blir sykere og sykere. Sykepleiere og doktorer kommer oftere innom rommet og smiler trist. Før «eg» kom til sykehuset visste han ikke at det gikk an å smile så trist. Han har mye vondt, men når de spør hvordan han har det så sier han at det går bra. Idun er den eneste som forstår, så når hun spør om «eg» har mye vondt så nikker han, «men ikkje sei noko til pappa».

Pappa flytter inn på rommet. Den dagen «eg» har bursdag tar pappa ham med bort til vinduet, og utenfor på parkeringsplassen står alle vennene hans og synger for ham. Pappa og «eg» blir sittende ved vinduet lenge etter at alle har gått og så spør «eg» om pappa kan hjelpe ham ut. Pappa ser trist ut – lenge. Så smiler ham og bærer ham ut. Lufta river i halsen, så begynner det å snø, og lufta blir full av hvite stjerner som danser i mørket.

Språk:
Språket er godt. Setningene er korte og gjør boka lettlest. Enkel og forståelig nynorsk med vakre bilder og beskrivelser.
Illustrasjoner:
Jeg opplever boka som «gjennomdesignet» i svart, hvitt og blåtoner. Fremsiden av omslaget er hvitt, med en blå lyktestolpe og blå snøkrystaller, og innsiden av permen er blå med hvite snøkrystaller. Ved hvert nytt kapittel er det en liten tegning i blåtoner som passer til innholdet i kapittelets tekst. Mot slutten av fortellinga synger hovedpersonens venner for ham, og deretter følger tre sider uten tekst (s. 65-67) som er hvite med blå snøkrystaller. Omslagets bakside er blå med et intravenøsstativ på midten. Fasongen på stativet likner lyktestolpen fra fremsiden og slik knyttes designet sammen fra begynnelse til slutt.

Emne: Barnesykdommer / Døden / Himmelen / Sykehus
Aldersgruppe: Ungdom fra 13 år

Vurdering:
Engel i snøen er en stille og ettertenksom fortelling som tar opp vanskelige temaer på en varsom og god måte. Den gir et innblikk i hvordan hverdagen kan være for barn og voksne som bor og jobber på et sykehus. Engel i snøen er rørende og sterk uten å være opprivende. I tillegg til å være en fin fortelling, tror jeg boka kan brukes som utgangspunkt for gode samtaler, og til bearbeiding av følelser og tanker rundt temaene den omhandler.

Anmeldelse skrevet av Miriam Danielsen, Lyngdal bibliotek

Mesterhjernen

Skrevet av Lars Mæhle

Tittel: Mesterhjernen
Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2016
Målform: Bokmål

Mesterhjernen er bok nr. 2 i serien «Krimteam Siri & Max», som handler om to klassekamerater som bor i den lille kystbyen Heimvik. Siri er barnebarnet til lensmannen i byen, Winston Indregård, og hjelper mer en gjerne til når noe skal oppklares sammen med Max.

Hovedinnhold: I Rådhuset denne helga, arrangeres en stor sjakkturnering, Heimvik Chess Open, hvor Max er storfavoritt, og ranket som nr. 2 i turneringen. I tillegg er det et Harley-Davidson-treff i Heimvik, hvor blant annet Rita Engedal og Bjørge, begge to noen tøffe, svartkledde MC-typer er med. Rita er i tillegg deltaker i sjakkturneringen og er til stede sammen med alle i Rådhuset når rådmannen plutselig oppdager at kommunekassa er blitt tømt. Noen har stjålet alle pengene som lå i hvelvet på Rådhuset, 1 million kroner er søkk borte! Inni den tomme safen ligger det et kodet brev som viser seg å være til Max fra Mesterhjernen, med et hint om hvor pengene ligger skjult; i Amcar-huset hvor Rita og Bjørge sover under MC-treffet. Men så viser det seg at denne ledetråden rett og slett er en avledning for å få Siri og Max ut av Rådhuset. For når de to er opptatt med å leite i Amcar-huset, begås den egentlige forbrytelsen i Rådhuset…
Språk: God leselig skrift, korte kapitler, lettlest, tegneserieaktige illustrasjoner som understreker teksten. Alle personene i boka blir presentert i starten med bilde og en kort karakterbeskrivelse.

Emne: Ran, kodeknekking, identitetstyveri.
Alder boka passer for: 9 – 12år

Vurdering: Spennende, morsom, og fengende. Overraskende plot hvor leseren selv må finne noen av løsningene. Mesterhjernen blir avslørt, men ikke hjelperen. Og det skumle ugle-ulet i Jammerdalen, hvem eller hva var det? Kanskje et fram pek til bok nr. 3; Gjenferdet på Heimvik gods?

Anmeldelse skrevet av Jannicke Usterud, Vennesla bibliotek

Pollus: Den lille pollenplagen

Skrevet av Karin Moe Hennie 


Illustrasjoner ved Martin M. Hvattum
Forlag: Fortellerforlaget
Utgivelsesår: 2016
Målform: Bokmål
Billedbok

Vi følger Pollus, en liten pollengutt, og vennen Asmatikus på reisen fra raklen i bjørketreet og ut i våren for å finne en jenteblomst. De treffer på noe vått og kaldt; Pias øye. Pia gnir og gnir for å få ut "rusket" siden hun er allergisk mot bjørkepollen. Pollus og Asmatikus blir med på en heseblesende tur i tårer og busemenn. Pia må til legen for å få medisin og får gode råd for hvordan hun kan beskytte seg mot pollen. Tårene til Pia som renner nedover kinnet redder Pollus og Asmatikus ut. De lander tilfeldigvis på en tulipan. Ei humle kommer forbi og tar pollenguttene med videre på jakt etter ei drømmejente.

Boken har fargerike og morsomme illustrasjoner.
I tillegg er det små dikt på rim som passer til teksten.

Boken passer for barn i alderen 3-7 år.
Den er utgitt i samarbeid med Norges Astma- og Allergiforbund og kan være til hjelp for å lære hvordan en kan leve med astma og allergi. Bak i boken er det fakta fra NAAF om pollenallergi og hvilke symptomer allergi kan gi.

Anmeldelse skrevet av Hilde Tveit, Kristiansand folkebibliotek

Carry on: The rise and fall of Simon Snow

 Skrevet av Rainbow Rowell

Forlag: Panmacmillan Forlag
Utgivelsesår: 2015
Antallsider: 517 s.
Språkform: Engelsk

Hovedinnhold
Simon Snow er «the chosen one», og går sitt åttende og siste år på Watford School of Magicks. Han er den kraftigste magikeren i sin generasjon, og det er sagt at han vil være den som blir kvitt den onde magikeren «the Insidious Humdrum».  Da er det synd at Simon ikke føler at han kan kontrollere magien sin veldig mye. Han merker magien sin, den er veldig kraftig, men i stedet for å kunne kontrollere den gjennom trylleformler, så kommer den som oftest i store bølgeslag da Simon har store emosjonelle utslag, slik som når han er sint, stresset, truet osv.
Simon har opplevd mye i løpet av de syv årene han har gått på Watford, han har sloss og drept drager og andre magiske ting, og han og bestevennen Penny ble på slutten av syvende året bortført av Humdrum, men klarte å komme seg unna, og ble straks sendt på sommerferie av rektoren på Watford, «the Mage», som også er en slags veileder og farsfigur for Simon.  Den foreldreløse Simon bruker sommerferien på å lure på hvordan han skal bekjempe denne onde Humdrum. Da han kommer tilbake til Watford er ting litt kaotisk. Simon er glad for å være tilbake, og glad for å treffe Penny igjen, men så kommer «the Mage» og vil at Simon skal gjemme seg fra Humdrum og fullføre sin utdannelse og trening slik. Simon vil ikke dette i det hele tatt og nekter, og får lov til å bli under tvil da han nesten sender ut et magisk bølgeslag i sin frustrasjon.
Kjærlighetslivet til Simon går heller ikke så bra, da rett før Simon og Penny ble bortført av Humdrum, så de Simons kjæreste Agatha i skogen mens hun holdt hender med Simons romkamerat og absolutte nemesis Baz. Simon er i det hele tatt litt forvirret, og det blir ikke hjulpet av hans massive nysgjerrighet over hvorfor Baz ikke har returnert til skolen for å ta det siste skoleåret. Hvor er han? Og hvorfor føler Simon at det er noen på rommet hans, som han ikke kan se?

Språk: Engelsken er lett og ledig og veldig ungdommelig. Bør fremdeles være nokså god til å lese engelsk for å lese denne boken. En del banning i løpet av boken.
Emne: Magi, tenåringsliv, vennskap, kjærlighet
Alder: Boken passer for gode engelsklesere i alderen 14 og oppover.

Vurdering:
Carry on er en spennende, morsom og sjarmerende historie satt i et magisk univers som har klare paralleller til Harry Potter-universet, men som likevel har sin egen unike vri. Her er trylleformler ikke på latinsk, men helt dagligdagse ordtak slik som «Hurry up!», eller kjente rim eller regler, eller kjente popkulturfraser, slik som «Open sesame» som gjør at denne historien har en salig blanding av popkultur og magi. Du kan ha en bærbar pc eller en mobil, men fremdeles foretrekke å sende brev via fugler. På Watford er det ikke unike magiske sporter, her spilles blant annet fotball og lacrosse, og Agatha, Simons kjæreste driver med hestesport. Jeg likte godt disse blandingene av magi og det man kjenner selv, og det gjorde universet gøy for meg å utforske.
Vi blir også godt kjent med karakterene da hvert kapittel er fra en av karakterenes synspunkt, og jeg føler at dette ga meg et bedre og mer utvidet syn på historien da man vet mye mer om de forskjellige karakterenes synspunkt og motivasjoner. Vi blir best kjent med Simon, Penny og Baz, og de er flotte karakterer, kompliserte, interessante, morsomme og sarkastiske, jeg ble skikkelig glad i dem. Selve plottet som driver historien likte jeg også godt, jeg følte historien hadde en god slutt som ga mening.
Jeg vil anbefale denne boken til både gutter og jenter som liker fantasy, til de som kunne tenke seg noe lignende Harry Potter, men ikke helt det samme, og til de som liker de «store følelse» bøkene til John Green, David Levithan og andre lignende forfattere, som kunne tenke seg å prøve noe fantasy.


Anmeldelse skrevet av Tina Øyna, Tangen VGS. 

Den magiske skogen

Skrevet og illustrert av Ann Elin Kringlen Ervik

Forlag: Publica bok
Utgivelsesår:
Målform: Bokmål
Antall sider:

Handling:

Handlingen utspiller seg i en magisk skog der alle dyrene kan snakke. I den skogen bor det en liten grønn frosk som en dag tar en tur alene ut i skogen. På sin vei gjennom skogen møter frosken først et piggsvin som ikke kommer over bekken. Da hjelper frosken ham med å bygge en bro. Så møter han en froskefrøken og blir veldig glad – han får en venn. Disse to vandrer så videre inn i den magiske skogen og da hender det mye rart. De møter en trollmann som tryller froskene om til edderkopper – også tilbake til frosker, de møter ulver, troll, bjørner og selvfølgelig andre frosker.

Vurdering:

Boken handler om vennskap og om å hjelpe hverandre. Jeg synes boken er ”tynn” og språket er ikke videre godt. I selve historien er det blandet inn karakterer fra norske eventyr, kanskje litt Esop, trolldom og magi.
Jeg er litt i tvil om hvem boken er beregnet på. Det er ikke en spesielt lettlest bok og den er heller ikke spennende slik at den appellerer til større barn. Kanskje den er best som høytlesningsbok for ”fangbarn” hvor de kan peke på illustrasjonene. De likte jeg og fikk flachback til min egen barndom, da laget vi hele landskap i naturen og satte inn figurer vi hadde eller lagde selv.


 Anmeldelse skrevet av Jorunn Bentsen, Lyngdal bibliotek

Hei-boka

Skrevet av Signe Torp

Forlag: Omnipax
Utgivelsesår: 2016


Dette er en hyggelig billedbok for de minste om det å tørre å ta kontakt. Denne jenta prøver på mange forskjellige vis å ta kontakt med en gutt – alle tenkelige vis, bortsett fra det å si hei! Hun former ordet ved hjelp av blomster og kvister. Hun lager til og med en HEI-maskin!

Selv sier hun at det må jo finnes en måte å si det på for «sånne som henne».

Det er lite tekst og setningene er korte. Men teksten er god og virkningsfull. Det er en fin høytlesningsbok og samtalebok for barn og voksne sammen om det å ta kontakt.

Boken er nydelig illustrert av forfatteren selv men mye blomster og trær som brukes i utformingen av bokstavene.

Passer for de minste barna – 3 år men kan leses et godt stykke opp når man vil ha dette temaet.

 Anmeldelsen er skrevet av Åse Katalin Macsali, Kristiansand folkebibliotek

Miles og Niles - Bok 1 – Kugalskap

Skrevet av Jory John og Mac Barnett


Illustratør: Kevin Cornell
Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår i Norge: 2016 (orig. 2015)
Oversatt av: Gry Aavik
Målform: bokmål
Antall sider: 219

Hovedinnhold: Miles flytter sammen med moren sin til Slumredal. Som navnet mer enn antyder er ikke Slumredal akkurat verdens navle. Det er et VELDIG fredelig sted med grønne daler og «kuer så langt øyet kan se» (s. 1). Miles er ikke spesielt fredelig anlagt. I flere år har han hatt stor suksess som skolens fremste pøbel, og det er en suksess han har tenkt å gjenta på den nye skolen sin – Slumredal språk- og realfagsskole. Men allerede første skoledag forstår Miles at han har konkurranse. Beinhard konkurranse, faktisk! På toppen av skoletrappa, foran inngangsdøra, har noen på uforklarlig vis klart å plassere bilen til den nokså grusomme rektor Barkin slik at ingen kommer inn i skolebygget uten å krype gjennom rektors bil. Hvem er den geniale pøbelen? Og hvordan i all verden har han klart å få bilen opp alle trappene? (TIPS: Svaret på det siste spørsmålet kommer ikke før på side 216!)

Som ny på skolen blir Miles tildelt en såkalt «klassekompis», Niles. Niles er en skikkelig gullunge og rektors høyre hånd. Eller, er han det? I virkeligheten er Niles’ prektige ytre det perfekte skalkeskjul for skolens mest geniale pøbel. Da Miles forstår hvem Niles egentlig er, erklærer han pøbelkrig på skolen. Men å overvinne Niles viser seg å være vanskelig, og kanskje ville det vært bedre å inngå et samarbeid? Uten å avsløre alt for mye, kan jeg si at det er et samarbeid som har gitt boka sin norske tittel – Kugalskap – en fullstendig genial pøbelstrek som inneholder en skole, en rasende rektor og veldig, veldig, veldig mange kuer.

Språk: Alt i alt er teksten i denne boka nokså lettlest. Det er flest korte setninger, og illustrasjonene hjelper godt både med tanke på å formidle det humoristiske innholdet og når det gjelder å sørge for at vi kan bla ganske ofte. Men: I alt det «nokså lettleste» er det en del unødvendig avanserte eller «voksne» ord som bryter litt med den lette og lekne sjargongen som ellers preger boka, ord som for eksempel «baldakin», «diorama», «jærtegn», «kullkastet», «forpurring» og «visjonære». En del av disse ordene kunne oversetteren med fordel ha gjort mer tilgjengelige for norske lesere. Boka har også en nokså voksen fortellerstemme, og også her kunne oversetter Gry Aavik bidratt til en litt mer ungdommelig tone.

Emne: Pøbelstreker, pøbelstreker og flere pøbelstreker. Men på et dypere plan handler boka også om vennskap og frykten for ikke å passe inn på et nytt sted.

Alder boka passer for: Forlaget anbefaler boka for alderen 9 til 12 år, og jeg er enig i at de fleste leserne som vil like boka befinner seg i denne aldersgruppa. Boka kan med fordel også leses av litt eldre barn/ungdommer som liker eller trenger humoristiske og actionfylte tekster som ikke er alt for komplekse. Alderen på hovedpersonen er ikke spesifisert i teksten, og bildene er åpne for tolkning når det gjelder Miles’ alder – dermed øker også aktuell målgruppe både oppover og nedover i alder.

Vurdering: Denne boka ga meg en god leseopplevelse, og jeg humret for meg selv mange ganger. Ikke minst likte jeg godt samspillet mellom ord og bilder, for i denne boka er du faktisk nødt til å studere bildene. Det er også ei bok som får deg til å føle deg litt smart, fordi du av og til skjønner hva Miles og Niles pønsker på, men den byr heldigvis også på nødvendige overraskelser og blir dermed ikke kjedelig. Boka lover pøbelstreker, humor og action, og det får vi – og i mitt hode er ei god bok først og fremst ei bok som holder det den lover.

Boka oppleves ikke som «stor litteratur», men den kan ganske sikkert gi en god leseopplevelse til noen som trenger det. Jeg klarer imidlertid ikke å la være å irritere meg litt over noen faktafeil i boka. Første skoledag får for eksempel Miles et hefte av rektor Barkin. Heftet heter 1,346 interessante ting du kanskje ikke visste om KUER. (Det er selvsagt den selvopptatte rektor Barkin som har skrevet forordet.) En del av sidene i dette heftet er gjengitt i boka, og da jeg kom til «Fakta 2» måtte jeg sjekke om det er sant at ei melkeku kan produsere mer enn 90 liter melk om dagen. Ifølge mine kilder er dette cirka 70 liter for mye. En del andre fakta (fra samme tvilsomme hefte) inneholder også en del unøyaktigheter, men alt i alt er ikke dette viktig. Det er vel ikke så veldig mange som leser denne boka for å bli ekspert på kuer.

Både forfatterne Mac Barnett og Jory John og illustratør Kevin Cornell er drevne på sine felt i bok- og humorbransjen, og dette er den første boka i en serie. Originaltittelen er The Terrible Two, og andre bok er allerede ute i USA. Den heter The Terrible Two Get Worse (2016).

Anmeldelse skrevet av Agnes-Margrethe Bjorvand, Universitetet i Agder

En glo i asken: Elias og Laia 1

Skrevet av Sabaa Tahir

Forlag: Fontini
Utgitt: 2016 (ultimo april)
Språkform: Bokmål

Innhold:
Boka har tre hovedpersoner med to jeg-personer. Elias og Laia har annet hvert kapittel gjennom hele boka. Den tredje hovedpersonen er Helene. Elias og Helene er snart ferdig med opplæringen sin i Militantenes Imperium, hvor det er kun de siste fire Prøvelsene som gjenstår. Elias har vært på Svarttind skole, et militærakademi, siden han var 6 år. Nå er han snart 20. Elias er den beste soldaten, men også den mest uvillige. Aller helst vil han rømme fra Svarttind og bli fri.
Laia tilhører folket og blir med Motstandsbevegelsen etter at hennes besteforeldre har blitt brutalt myrdet i sitt hjem og hennes bror Darin er bortført av Militantene og en Maske. Hennes bror Darin har vært spion for Motstandsbevegelsen og blir satt i fengsel, på dødscelle blir vi fortalt. For å redde Darin må hun bli spion. Hun skal spionere på den mektige og nådeløst brutale Kommandanten, lederen av militærakademiet på Svarttind. Laia blir solgt som "slave" til Svarttind, siden Kommandanten trenger en ny slavejente. Den forrige overlevde i kun 14 dager.
I boka er det de fire Prøvelsene som får mest oppmerksomhet. Fire Aspiranter, Elias, Helene, tvillingene Marcus og Zak skal slåss med livet som innsats, bokstavelig talt, for å vinne. Den som taper må dø.  Hvordan Laia og Elias møter hverandre og hva slags forhold Elias og Helene har er den andre hovedingrediensen i denne første boka i trilogien om Elias og Laia. Hvilken belønning den vinnende Aspirant eller Maske får og hvem som er gloa i asken – les selv og bli betatt.

Handlingene skjer i et fantasyunivers med trekk av mytologi som minner litt om midtøsten og litt gamle romerske kulturtrekk. Her finnes det fantasivesener som djinner, efriter, augurer og ghouler. Ingen av de menneskelige personene i boka har superkrefter eller overnaturlige evner.

Emne:  Fantasy, tvekamp, motstandsbevegelse, militærdiktatur, disiplin,  kjærlighet, svik
Språk: Rikt språk, flyter lett og er overbevisende godt oversatt av Heidi Sævareid. Språket er så levende, gir en god innlevelse og er nok en av hovedgrunnene til at boka har blitt en megahit i USA. solgt til 24 land og Paramount har kjøpt filmrettighetene. Film blir det – garantert.

Alder:  14 år og oppover. Gjerne voksne fantasyelskere.

Vurdering:  En drivende god fantasyhistorie, overbevisende fortalt og styrken ligger i et godt språk og er en skikkelig pageturner. Vi kommer til å høre mer om Elias og Laia og Sabaa Tahir.

Anmeldelsen er skrevet av Torvald Hellum, Vest-Agder fylkesbibliotek

Reklameskatten

Skrevet av Arne Garvang


Forlag: Gyldendal 
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 219 s.

Forlaget sier dette er en bok for de på 13 år og oppover. Den inneholder ingenting som ikke også godt kan leses av 11 åringer.
Boka er skrevet i et lett og muntlig språk.

Arne Garvang skrev den første boka om Muffe for over 20 år siden. Denne boka handler ikke om Muffe, men er akkurat like morsom og spennende som disse. Og har en først hørt Garvang fortelle om Muffe, dukker lyden av stemmen hans opp i hodet så snart en begynner å lese. Det er mulig det først og fremst gjelder ”oss gamle” og ikke aldersgruppen boka egentlig er skrevet for.

I boka møter vi Putte, egentlig Pernille Uttermann, broren Jacka, egentlig Jack Alfred. De er 13 år, tvillinger og bestevenner, men så ulike at de kunne vært fra forskjellige planeter - ifølge Putte. Vi møter også Roland Nygård, 14 år. Disse tre er en tight trio. Putte er begeistra, kanskje litt forelska i Roland, mens han er mer opptatt av Jacka. Disse tre forteller historien ved å skrive hvert sitt kapittel i boka. Lenger ut i boka kommer også læreren deres, Granberg til orde i noen kapitler.

De tre ungdommene møtes ofte i tvillingenes kjellerstue: de ser på film eller på reklamesnutter. De får en prosjektoppgave på skolen og bestemmer seg for å lage reklamefilm. De bestemmer seg for en upopulær brus fra en lokal produsent. Jacka hacker seg inn på datasystemet til et lokal reklamebyrå , noe han senere blir anmeldt for, for å se hvor mye de får betalt for en jobb og hvor mye det koster å få en film sendt på TV.  De tropper opp på reklamebyrået for å få noen tips. Der møter de også Bille, 12 år, som har en tante som jobber i resepsjonen. Bille blir med i gjengen og det viser seg at hun er tøff og kan litt av hvert.  De besøker også bryggeriet og de går med på å la dem prøve. 

Ungdommene skriver teksten, filmen blir lagd med Roland som hovedrolleinnehaver og tvillingenes far er med. Reklamen blir sendt på lokal-TV og de får 750 kr for jobben. Men plutselig er de kjendiser. ”Alle” har sett deres utradisjonelle reklame. De blir intervjuet og får mange forespørsler om nye reklamer også fra firmaer i Oslo. De har skjønt at det er snakk om store penger i reklameverden og begynner å kreve betaling. De får 170.000 for en sjampo reklame som varer ett minutt. 

Dermed trenger de en bankkonto og innkaller foreldrene til et møte der de blir med og starter eget firma. I starten er det bare gøy, men er det mulig å være like nyskapende hele tiden? Er det mulig å fortsette med dette ved siden av skole og lekser? Får de tid til å sove nok?


Heldigvis later ikke Garvang som at dette er helt uproblematisk. Ungdommene blir slitne. Men de har hatt det gøy, de har lært mye og tjent gode penger.

Anmeldelsen er skrevet av Else Marie Nesse, Kristiansand folkebibliotek

Ryktet

Skrevet av Ingeborg Arvola

Forlag: Manschou
Utgivelsesår: 2015
150 sider
Målform: Bokmål
Støttet av Leser søker bok
Skumring-serien

Ryktet forteller …
Nika går i 10. klasse. Hun har to kamerater som fjoller om det meste, ei mor som er tidligere narkoman og en eldre bror som har problemer med å kontrollere sinnet sitt. Nika er preget av at mora har brukt narkotika mens hun var gravid, men Nika er mer enn arven fra mor- hun er uredd og reflektert og rolig.
Nika er på ungdomsklubb med vennene sine, Gøy og Jon, og treffer en gutt, Tarjei, fra en annen skole. De snakker litt sammen og han setter seg ved siden av henne. Nika er litt nysgjerrig på Tarjei, men ikke alvorlig imponert.  I busskøen på vei hjem gir han Nika en klem, slik at alle ser det.

I løpet av natta sprer det seg ville rykter blant ungdommene i området: «Nika har prøvd seg på kjæresten til Anette K, de hadde nesten sex i bussdøra.» Ryktene sprer seg raskt på nettet og på Nikas mobil strømmer det inn stygge meldinger både fra den sjalu/rasende/ydmykede/krenkede Anette K. og fra andre som mener noe om de ugudelige handlingene som skjedde på klubben. Kameratene til Nika leser opp meldingene:

De skal få deg til å blø. De skal knuse skallen din med en stang av metall. Ingen tar typen til Anette K. ustraffet. 

Nika synes det er ekkelt med meldingene som strømmer inn på mobilen, men hun bekymrer seg mye mer for hva som vil skje med den engstelige mora og hva storebroren kan komme til å gjøre hvis han finner ut hva som foregår. Han har tidligere banket opp en gutt så mye at han sitter i rullestol og familien bor i tilrettelagt bolig.

Hva skjer med Nika når hun møter jentene som truer henne, og hva vil broren gjøre når han finner ut?

Imponerende godt driv i handlingen, det går fra det ene dramatiske høydepunktet til det neste, noe som er Skumringsseriens hovedpoeng. Anmeldelser på www.uprisen.no (ungdommer anmelder bøker) nevner spenningen som grunn for at de liker boka godt.
Brutaliteten hos jentene som skal ta Nika er skildret direkte og ærlig. Språket er like brutalt, og det samstemmer med de alvorlige temaene. Dette og måten volden og hetsingen er beskrevet på øker troverdigheten til boka. Det øker også alderen til leseren boka passer for. 
Beskrivelsene av hvor raskt ryktene spres og hvor mange fjær det blir av det lille uskyldige og romantiske (fint skildrede) møtet mellom Nika og Tarjei og hvor store konsekvenser det kan få er et tankevekkende og aktuelt tema for målgruppen.
Forfatteren lar Nikas tanker rundt dilemmaene og valgene hun tar, få plass i boka og gjør at leseren forstår hvorfor hun for alt i verden vil skåne familien sin fra ryktene om henne.

Hovedpremisset for bøker som er laget med støtte av Leser søker bok er tilretteleggelse. Denne boka har et enkelt språk. Sidene er satt opp med mye luft mellom linjene. De korte avsnittene og setningene gjør boka enklere å lese, og er fint for ungdommer som trenger lettere tekster, men kan oppleves som om den har en stakkato rytme for unge som ikke har leseutfordringer.

Dette er absolutt en bok for ungdomsskoleelever. Hetsing og mobbing over mobil og sosiale medier, rykter, familietilhørighet, virkninger av rusmisbruk, vennskap er temaer som belyses i boka uten at den er preget at å være politisk korrekt og har ønsker om å oppdra. Den gir muligheter for ettertanke og refleksjon.
En innvending, som ikke går på bokas innhold, er forsiden. Dette er en feil som ofte begås av forlag som gir ut bøker til denne målgruppen. Hvis de vil få flere lesere, må de slutte med å lage slike cover på utgivelsene sine. Denne forsiden er dessverre ikke bra nok, illustrasjonene ser billige ut og skremmer vekk lesere.

Velg «Ryktet» av Ingeborg Arvola hvis du vil:
Lese en god spenningshistorie med enkel tekst.  I tillegg får du møte en hovedperson som lever i en klassisk «ungdomsboktilværelse» (problematiske foreldre/søsken++) uten at det er stereotypisk eller du får følelsen av å ha lest det hundre ganger før. Ingeborg Arvola har laget en hovedperson som har flere lag og er en ekte ungdom: Hun er litt tøff, litt redd, litt forelsket, hun har litt av alle de følelser man kan ha når man går i 10. klasse.

De universelle ungdomsfølelsene man har om man var 15 år i 1995 eller i 2016.

Jeg ser for meg at dette blir en hit på ungdomskolene!

Skrevet av Linn H. Alexandersen, KKG VGS

onsdag 4. mai 2016

Magnus Chase og gudene fra Åsgård: Sommersverdet

Skrevet av Rick Riordan

Forlag:Vigmostad & Bjørke
Utgivelsesår: 2016
Målform: Bokmål
Antall sider: 517 sider
Sjanger: Fantasy
Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen, MNO

Hovedinnhold:
Magnus Chase er 16 år, foreldreløs og hjemløs. Han har andre slektninger, men ble advart mot å kontakte dem da moren hans døde. På selve 16-årsdagen hans begynner det å skje en del merkelige og alvorlige ting, og det ender med at [spoiler] Magnus dør [/spoiler], drøye 50 sider inn i boka. Hva nå da? Det gjenstår jo 450 sider og så står boka uten hovedperson? Neida, Magnus våkner opp han. Fortsatt død i den virkelige verden riktignok, men han er på vei til Valhall, som einherjer for Odin.

I generelle trekk følger vi Magnus sin opplevelse av Valhall og ferden hans med å gjenvinne Sumarbrander-sverdet, som han mistet da han døde. Som igjen skal lede frem til det endelige oppgjøret med Fenrisulven og Surt, herre over Muspellheim. På veien dit får vi noen kjappe leksjoner i hvor verdens navle ligger, et skråblikk på norrøn mytologi, hvordan man reiser mellom de ni verdener, hvorfor det er lurt å være opptatt av mote når man skal designe rustning og hva Fenrisulven luktet i kapittel 63 (som blir avslørt i kapittel 69).

Språk:
Lett. Handlingsdrevet. En del dialog. Lite beskrivelser og skildringer gir god driv og høyt tempo. Det er også mye komikk og humor i både dialog og handling.

Emne:
Norron mytologi.

Målgruppe:
Gutter i alderen 11-16 år.

Vurdering:
Jeg har ikke lest noe annet av Rick Riordan, men denne første boken om Magnus Chase ga mersmak. Tonen i boken er humoristisk og kan minne om både Douglas Adams, Peter Madsen og Terry Pratchett. Jeg likte særlig godt at det er de mer perifere gudene som er tettest på handlingen, og Magnus. De store «bautaene» som Tor og Odin glimrer stort sett med sitt fravær, og de få gangene de entrer podiet driver forfatteren utstrakt gjøn med dem. Kanskje ikke et trekk som blir å falle i smak hos alle, men det fjerner litt av den selvhøytideligheten som de ofte kranses inn i, og det syns jeg er positivt. Handlingen er preget av mye komiske situasjoner og kvikke replikker, og sammen med høy spenningskurve og god framdrift gir det en roman med slukefaktor.

Når det kommer til behandlingen av norrøn mytologi er jeg ingen ekspert, men av det lille jeg har sjekket ser det ut at at navn, roller, utvalgskriterier, spådommer, oppførsel og plasseringer er korrekt. Utover det har Riordan brukt kreativiteten sin for hva den er verdt, og hans Valhall ligner neppe på det man finner i kildegrunnlaget.

Jeg ser også for meg at boka kan vekke (enda større) interesse for det norrøne.

Anmeldelsen er skrevet av Rune Stordahl, Farsund bibliotek

De ville tvillingene

Skrevet av Jozua Douglas


Forlag: Cappelen Damm 
Utgivelsesår: 2016
målform:
Antall sider: 186 s.
Tegninger av Elly Hees
Oversatt av Guro Dimmen

Boka handler om tvillingene Max og Lotte, som de fleste nok ikke vil definere som ville, bare litt kreative. Men moren til tvillingene mener de er ville.

Faren til tvillingene, herr Løvesen, jobber som sjef på en fabrikk hvor de produserer et hårvekstmiddel, som har gjort ham søkkrik. Men da dette produktet daler i popularitet, prøver han og forsker Spire å utvikle et nytt. Spire har en idé til et produkt som blant mange hårete ingredienser også inneholder "godt kokt hundehjerne fra en hund med flott myk og sunn pels".

Moren til tvillingene, fru Løvesen, er livredd for skumle sykdommer, og bakterier. Hun er så redd for skitt at hun ikke engang tar på sine egne barn. Som hun sier "Det fins flere bakterier på et barn enn på et dosete!" Hun får også anfall av alle ord som rimer på "åtte".

Barna tilbringer store deler av dagen på rommet sitt hvor de pønsker ut ting som gjør moren opprørt, som nye sykdommer, spøker utført ved hjelp av morosaker m.m. De finner mye artig på nettet.
En dag får Max en e-post med reklame for eliksirer fra en nettbutikk for trollmenn.
Han bestiller en gratis prøve på en forvandlingsdrikk som kan forvandle ulike husdyr til en hund.
Drikken ankommer, men blir av fru Løvesen forvekslet med herr Løvesens medisin.

Herr Løvesen blir forvandlet til en hund og via litt forviklinger blir den overlatt til herr Spire… og alle vet jo hva han trenger en hund til…

Resten av boka handler om jakten på hunden. Den blir utført av Max og Lotte sammen med trollmannen Kranak Borovski, som står bak nettbutikken for eliksiker. For barna må få gitt herr Løvesen en reverseringsdrikk før 10 timer etter inntak av eliksiren, ellers blir virkningen permanent.

Historien har et godt tempo, og er til tider heseblesende. Språket er enkelt.
Bøker som begynner omtalen på baksiden med "gjør deg klar til å le" gir en ekstra forventing om at dette skal være kjempemorsomt, men på dette område innfridde ikke boken mine forventinger. Morsomhetene er litt for overdrevne og til tider litt vel opplagte.

Forfatteren er nederlandsk og født i 1977 og har siden 2009 gitt ut flere barnebøker. Dette er første som er oversatt til norsk.

Illustratøren minner en del om Quentin Blake, men er mer uklar i streken og noen steder litt vel uklar. Likevel gir illustrasjonene boken et ekstra løft og de gav meg mye mer grunn til å flire enn det teksten gjorde.

Målgruppen til forlaget er 7-12 år. Dersom barnet leser selv vil jeg si 9-12 år. Det er en del tekst og noe variasjon mellom trykt skrift og håndskrift.

Boken vil nok treffe sitt publikum hos barn som liker bøker som Gutta i trehuset.
  
Anmeldelse skrevet av Roger Dyrøy, Vest-Agder fylkesbibliotek

Godtegrisen

Skrevet av Line Halsnes

Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2016
Målform: Bokmål

Line Halsnes (f. 1981) er utdannet illustratør ved Norwich School of Art and Design. Hun har illustrert en rekke bildebøker, samt tegneserien Nærkamp (2015). Selv har hun både skrevet og illustrert Stakkars lille hjerte (2012) og Godtegrisen (2016).

"Hvis det er en rød tråd i mitt forfatterskap, (bestående av to bildebøker) må den være dyr det rakner for. Forrige gang var det humlen, og nå er det altså grisen det går galt med."

Allerede før fortellingen starter, gir boka et foruroligende delt budskap. Polkagriser, marshmallows og sukkertøy pryder innsiden av permene, mens du på første blad møter en slakteplakat med stykningsdeler.
Lenge er dette en ganske alminnelig søt historie om lille Kim som har en hemmelig kosegris. Grisen er en ekte liten rosa grisunge som har stukket av fra grisehuset på gården til Kims foreldre.
Kim og grisen finner på mye tull og tøys og grisen er flink og lærer fort. Nå regnes jo også grisen for å være et svært intelligent dyr. Sammen blir de mestere i forkledninger og gjemmesteder og etter hvert som grisungen vokser seg stor blir de stadig mere kreative. Griser kan faktisk gå i ett med tapetet og bli en del av møblementet.

Sånn cirka 1/3 ut i boka skjer det noe som kjennes litt merkelig ut, det er når Kim og grisungen har pølsefest og grisen stapper i seg hele 13 pølser – og her snakker vi altså ikke om soyapølse. Når mammaen til Kim kommer hjem midt i festmåltidet putter Kim et rødt eple i munnen på grisen og den legger hodet musestille ned på fatet – enda en fantasifull avledningsmanøver. Da mamma ser grisehodet på fatet, skjønner hun ingenting. "Orker du å spise alt dette da, Kim?" spør hun.

Videre ut blir fortellingen mer og mer absurd og makaber. Grisen vokser seg kjempestor og fleskete i en voldsom fart og det er umulig å gjemme den for Kims foreldre. Lenge ser det ut til at grisen skal unnslippe juleslakten, men til slutt skjer det som gjerne skjer med griser. Etter et digert etegilde med ribbe, koteletter og mere til sammen med Kims familie på julaften, føler grisen seg dårlig og plutselig en morgen er han borte. Reist til godtegrishimmelen eller hva?
Boka er morsomt illustrert med en litt grov, enkel strek med mye fart i. Teksten og bildene utfyller hverandre. Det er ikke alt som står skrevet, bildene fyller ut det som ikke blir sagt. Det skjer mye på hver side og boka har et tegneserieaktig preg.

Boka passer for barn og voksne med sans for det rampete, men jeg kan tenke at små dyrevenner vil finne boka ganske hjerteskjærende. For meg, en voksen leser, blir tanken på at grisen stapper i seg grisekjøtt fremfor å bli julemat mer og mer kvalmende og rart, men det er nok også der humoren ligger, for de som har mage til det.
Avslutter med et sitat fra forfatteren, der hun beskriver sin egen familiejul, som riktignok har sluttet med svinekjøtt og gått over til lam i stedet – som om det gjør saken noe bedre:

"Det var et hyggelig middagsselskap, og fatet med pinnekjøtt ble sendt rundt bordet. Røkt kjøtt på den ene enden av fatet, urøkt på den andre. Det var laget av lam. Ikke sau, men barnet til sauen. Vi får aldri vite det med sikkerhet, men jeg tok meg i å lure på om noen hadde grått over dette lammet. Eller om det var slik at hodet bare hadde rullet ned til høyre, helt usentimentalt. Fæle greier, ingen tvil om det. Men det smakte godt, og jeg forsynte meg flere ganger."

Kilder:
Svinaktig moro. Anmeldelse av Marie L. Kleve. Dagbladet 9.1.2016

 Anmeldelse skrevet av Nina Stenbro, Fylkesbiblioteket

Audrey ut av mørket

Skrevet av Sophie Kinsella

Forlag: Gyldendal
Utgivelsesår: 2016
Målform: Bokmål
Antall sider: 320

Hovedinnhold:
Audrey er 14 år og sliter med en angstlidelse som hindrer henne i å forlate huset. Hun klarer ikke å se folk i øynene, så hun går alltid med solbriller, uansett vær, om hun er ute eller inne. Audrey har ikke alltid hatt angst, hun pleide å gå på skolen og ha en bestevenninne, men så skjedde en mobbeprosess som tok helt knekken på henne. Audreys familie består av mamma, pappa, storebror Frank på 15 år, Audrey og lillebror Felix på fire år.
Audrey går til psykolog, som sakte men sikkert prøver å guide Audrey ut av angstlidelsen. Små steg, som å snakke med foreldrene, besøke offentlige steder, som f.eks Starbucks. Audrey føler seg ikke klar og er overbevist om at hun er en tapt sak.

Audreys bror, Frank, har begynt å spille et dataspill ved navn Land of Conquerors (LOC). Han og en gjeng med kamerater øver seg til en turnering hvor vinneren kan stikke av med 6 millioner dollar. En av kameratene, Linus, blir med Frank hjem for å øve til turneringen. Audrey synes Linus er kjekk, men hun tør ikke å snakke med ham. De begynner i stedet å kommunisere med lapper, hvor Audreys brødre sender lappene mellom Linus og Audrey. Sakte men sikkert begynner Audrey å trives i Linus’ nærvær og hun åpner seg opp for ham. Et helt spesielt vennskap er i ferd med å slå rot helt til Frank får spillforbud av foreldrene og Linus ikke får komme på besøk. Hvordan skal det gå med LOC-turneringen? Hvordan skal det gå med Audrey og Linus?

Språk: Lett, ledig og morsomt.
Emne: Angst, mobbing, familie, dataspill, avhengighet, vennskap, kjærlighet, tenåringsliv.
Alder boka passer for: 13 (for sterke lesere) år og oppover.

Vurdering:
Dette er helt klart en feel-good-roman for ungdom. Skrevet av mesteren av feel-good og chick-lit; Sophie Kinsella. Jeg har tidligere lest shopoholiker-serien til Kinsella og jeg kjente fort igjen skrivestilen og de hysteriske og fikserte karakterene hun er god på å skrive. Moren i denne historien er flere likhetstrekk med Becky i Shopoholiker-serien. Moren til Audrey leser Daily Mail. Alt som står i Daily Mail er sant og må tas på alvor, uansett hvilke grenser man måtte risikere å krysse i prosessen. Som når moren er så opphengt i dataspills negative sider at hun ikke klarer å konsentrere seg om hva Frank faktisk sier og gjør utenom spillinga. (Les utdrag s. 272).
Selv om Audreys utgangspunkt er tragisk og vi vet at hun har opplevd fæle ting, så får vi aldri egentlig vite hva Audrey har gjennomgått. Dette er egentlig litt deilig, for historien dreier seg ikke om mobbinga, den handler om hvordan man skal komme seg videre. Den konsentrerer seg om håp og hvor vanskelig det kan være å finne håpet i stedet for å grave seg ned i elendigheten. Kinsella skriver om alvorlige temaer med et glimt i øyet. Man kan få medlidenhet for Audrey samtidig som man ikke klarer å la være å le av den snodige, men kjærlige familien hennes.
Det var også litt deilig å ikke bare lese om Audrey og Linus, men også Audreys familie. Familiedynamikken var veldig godt beskrevet og mye av humoren i boka var knyttet til familien. Denne boka kunne lett ha blitt en klissete bok, men fordi den også fokuserte på familien så ble den ikke det. Dette er en fin leseropplevelse full av humor, håp og kjærlighet.

Utdrag fra s. 272:
«Jeg har sagt det tusen ganger, det er ikke en datamaskin», sier Frank rolig.
……
«Tuller, tuller.»

 Anmeldelse skrevet av Caroline L. Gabrielsen, Kristiansand folkebibliotek