Jeg håper noen kan høre meg

Skrevet av Alice Oseman

Mangschou forlag, 2017.

477 s.

Oversatt av Tonje Røed.

Handling: Frances er en god student. Hun har de beste karakterene, og hun er skoleprefekt. (Frances bor i England). Hun jobber hardt og mye med skolearbeid, og har dermed ikke sosialisert så mye med de få vennene hun har på skolen, som gjerne ikke er like opptatt av det hun er opptatt av, nemlig det å komme inn på Oxford eller Cambridge, eliteuniversitetene. Frances er særdeles flink til å tegne, og har tegnet masse til en podcast som er det aller beste i hennes liv akkurat nå, kalt Universe City. Hun blir kontaktet av Skaperen av denne podcasten, som har sett fantegningene hennes, og gjerne vil samarbeide. Frances er overlykkelig, men usikker på om hun har tid til å hjelpe. Men etter et forsøk på å sosialisere med venner, finner hun ut at nabogutten Aled er skaperen av denne podcasten. Aled er broren til Carys, en jente Frances var venner med før hun forsvant for en stund tilbake siden, noe Frances er overbevist er hennes skyld. Aled og Frances blir gode venner, men Aled skjuler noe, og vil helst ikke at noen skal få vite om at han er bak podcasten. Hemmeligheter er ikke alltid lett å holde, og da ting begynner å kommer frem, begynner alt å falle sammen...

Språk: Oversettelsen virker solid, veldig grei og lettlest.

Emne: Vennskap- Studier-Studiepress-Sosiale medier-Identitet-Seksualitet

Vurdering:Denne boken var veldig engasjerende, morsom, sår og lettlest. Den er også utrolig relevant, da den tar opp mange temaer som er i vinden akkurat nå, slik som det massive presset mange unge mennesker føler på da det kommer til utdannelse og det å måtte prestere, koste hva det vil.

Frances er en kompleks karakter, da vi ser at hun ser på seg selv som to Franceser, enten «Skole-Frances», personligheten hun fremviser på skolen og til skolekameratene sine. Hun føler hun er kjedelig, stille, prektig, gjør alt riktig, mens «Hjemme-Frances» er mye mer fargerik i personligheten, hvordan hun oppfører seg og kler seg. Hun tør ikke vise sin elsk for tv-serier og podcaster på skolen, da hun regner med både skolen og medelevene vil reagere negativt på dette, og det er interessant å se hvordan hun viser mer av sitt sanne jeg i sitt vennskap med Aled, da de har mange av de samme interessene. Det er mye snakk om sosiale medier, og det presset som kommer med å få en fanbase når man lager noe kreativt som alle kan se, og dømme. Med en gang man legger ut noe på nett, så føler mange man får lov til å begynne å grave i folks liv, og man ser i boken hvordan dette kan få konsekvenser. 

Et forfriskende aspekt er hvordan det er vennskap som står i sentrum, ikke et kjærlighetsforhold. Aled og Frances er utrolig glad i hverandre- men bare som venner, og jeg mener det er viktig å ha bøker hvor slike vennskap er i sentrum. Det er også utforskning av forskjellige seksualiteter i boken, uten at dette er det boken handler om, hvilket er veldig positivt. 

Dette var en veldig god bok. Jeg føler mange ungdommer vil sikkert kjenne seg igjen i denne boken, og vil anbefale denne til ungdommer fra 15 + og oppover.  Jeg vil også anbefale voksne denne boken. Kanskje mest foreldre, da det kan gi de et innblikk i hvordan ungdom føler seg i forhold til utdannelse og prestasjon.

Anmeldelse skrevet av Tina Øyna, Skolebiblioteket ved Tangen VGS